Politiet er svekket.

JOHNNY BRENNA   -  tidligere politimann, kriminalpolitisk rådgiver

I disse dager skal Høyre ta stilling til datalagringsdirektivet, og dette er med på å splitte partiet i to blokker.

Nei-siden fokuserer på individets rett til å slippe kontroll og overvåking, mens ja-siden fokuserer på politiets muligheter til å bekjempe kriminalitet. I denne forbindelse vil jeg grovt se på to av argumentene som nei-siden bruker for å si nei til direktivet. Det første dreier seg om frykten for et overvåkingssamfunn, mens det andre dreier seg om smarte kriminelles evner til å omgå kontroll og overvåking.

Overvurderer politiet.

Jeg kjenner meg ikke igjen i noen av disse beskrivelsene. Her overvurderer man politi og røver i vesentlig grad. De fleste politiavdelinger har mer enn nok med å følge med kjente kriminelle aktører, enn om de også skal drive med overvåking av «borgere». Et godt eksempel på dette er Nokas-saken, hvor minst 20 kjente kriminelle i lang tid planla og organiserte århundrets ran ca. 500 kilometer fra Oslo. Politiet hadde fokus på andre kriminelle aktører og hadde mer enn nok med dette. Politiets evne til å drive overvåking og kontroll er neppe stort bedre i dag med en ressurskrise hengende over seg. Jeg er ikke redd for å bli kontrollert eller overvåket, og det er jeg sikker på at andre borgere heller ikke trenger å engste seg for. Og hvis man følger med på hva som i dag foregår i Politi-Norge, så er det stusslige tider der i gården.

Jeg kjenner meg heller ikke igjen betegnelsen «smarte kriminelles» evne til å omgå politiets kontroll og overvåking. Noen kan helt sikker greie dette, men dette vil være en meget liten prosentandel. Min erfaring av å jobbe mot «ressurskriminelle» er at alle gjør feil. Det kan for eksempel være et SIM-kort inn i feil telefon én gang – dette kan være nok til å felle vedkommende i en større eller mindre sak. De fleste kriminelle jeg har vært borti har en stressfaktor og paranoia som gjør at de en eller annen gang gjør feil. Og jo lengre man holder på, jo lettere er det å gjøre feil på grunn av sløvhet og rutine. Og i AS Kriminalitet i dag er narkotika fellesnevneren. De fleste aktører spiser av lasset. Dette fører igjen til feil etter feil og gode politibevis.

Bevisførsel.

Politiets bevisførsel preges i dag av utstrakt bruk av teledata. Politiet argumenterer for at dette er et meget viktig hjelpemiddel i oppklaring av alle typer saker. I dag har politiet tilgang til teledata på grunn av teleselskapenes faktureringsbehov, og de ønsker å ha en lignende mulighet i fremtiden. Jeg vet at det er mange flere nyanser som preger debatten, men vil likevel advare mot å overvurdere politi og røver. Vi har et svakt politi i Norge, og jeg ønsker ikke en ytterligere svekking av ordensmakten. Nei til datalagringsdirektivet vil etter min mening føre til en ytterligere svekking.

Hva mener politiet?

JOHNNY BRENNA   -  tidligere politimann

Her om dagen ringte en tidligere fjernsynskollega som nå jobber i et produksjonsselskap. Jeg har tidligere lansert ideen om et krimprogram med aktuelle hendelser og saker, og han lurte på om dette fortsatt var interessant. Jeg måtte svare ham at tilgangen på informasjon er for dårlig til å lage et slikt program på TV. Kriminaliteten blomstrer som aldri før, men denne type journalistikk holder faktisk på å dø. Og det er fire hovedårsaker til dette:

Utenlandske aktører.

Den første årsaken er at interessante «aksjonssaker» nå utføres av utenlandske aktører. Disse sakene var tidligere dominert av kjente kriminelle i Norge. Dette var kjente aktører som også var kilder for journalistene. Disse sakene preges nå av kriminelle spesielt fra Øst-Europa som hverken journalister eller politiet på forhånd kjenner til. Her har man derfor distanse til saken og mindre interesse. De norske kriminelle miljøene «sitter stille» og bedriver hovedsakelig narkotikavirksomhet.

Den andre årsaken er en rigid informasjonsflyt fra politiets side. All informasjon skal beskyttes og styres gjennom en tungrodd informasjonsenhet. Og lekkasjer straffes hardt internt i politiet. Dette gjør sitt til at interessante saker forblir intern hos politiet så lenge man ikke av strategiske årsaker ønsker å melde dette ut.

Kutt i mediebedrifter.

Så har man store kutt i mediebedriftene som den tredje årsak. Journalistene dekker mer av dagsorden, og har et enda større tidspress enn tidligere. Tunge «gravesaker» blir nedprioritert og færre har tid til å sitte i retten og følge med i interessante og samfunnsviktige saker.

Så har man kryptering av sambandet som den fjerde årsak, og som faktisk er spikeren i kista for krimjournalistikken. Ingen bilder, ingen sak, i hvert fall for fjernsynsmediene. Det betyr at uten bilder, ingen sak, og ingen oppfølging av saken i retten. Og det er et merkbart fall av «blålyssaker» etter kryptering av sambandet. I dag blir det i så fall høyst en nettsak med et kart som illustrasjonsbilde meldt ut av en politilogg. Og dette gjør selvfølgelig noe med dekningen av dette viktige området innen journalistikken.

Det viktige i denne forbindelse er om dette er et spørsmål om rettssikkerhet. Hvem skal drive kritisk journalistikk mot samfunnets maktorgan når man er i ferd med å bli et mikrofonstativ? Jeg har selv vært vitne til at Nina Johnsrud i Dagsavisen fikk en sak utsatt på grunn av faktafeil i en rettssak i 2006. Dessuten får ikke samfunnet ta del i en kriminalitetsutvikling. I det siste har tidligere politikollegaer fortalt meg om konkrete alvorlige hendelser som ikke blir meldt noe sted. Dette fører også til at det er mye mindre interesse for denne type journalistikk. Det hadde vært interessant å høre om politiet selv er fornøyd med denne utviklingen.

Hello world!

Welcome to WordPress.com. This is your first post. Edit or delete it and start blogging!